Språkmangfold
i arbeidslivet

På en arbeidsplass i Oslo går alarmen en tidlig morgen. Et stillas har falt ned. Arbeidslederen denne dagen, en polakk som har vært flere år i Norge, kan ikke ringe ambulansetjenesten og forklare hvor de er. Han snakker verken norsk eller engelsk. Det gjør heller ikke de andre han jobber sammen med. Til tross for at arbeidsgiver tilbyr norskkurs, har ikke de ansatte i denne bedriften takket ja. Siden de i utgangspunktet ikke hadde planlagt å være lenge i Norge, har de ikke prioritert å lære seg språket.

Det ene året har imidlertid tatt det andre – og snart kommer familien flyttende etter. Språkopplæring har det likevel ikke blitt tid eller overskudd til. Arbeidsdagene er lange, og det er dessuten én person i arbeidsstokken som kan gjøre seg forstått når det trengs. Han er imidlertid ikke på jobb denne dagen, og konsekvensen er fatal. Hjelpen kommer for sent.

Dette er en tenkt, men realistisk situasjon, hver dag, i Norge. I 2017 var det ca. 280 000 registrerte arbeidsinnvandrere i landet.4 Svært mange kommer fra EØS-området og brorparten fra Øst-Europa. De har verken rett eller plikt til å lære seg norsk, og konsekvensen er ikke bare at sikkerheten går ned, som på denne arbeidsplassen i Oslo. Ifølge Arbeidstilsynet har arbeidstakere fra østeuropeiske EU-land mer enn tre ganger så høy risiko for å omkomme i en arbeidsulykke, sammenlignet med norske arbeidstakere.5 Selv om mange har høy kompetanse, sliter de med å komme inn i det samfunnet de har bosatt seg i. Over en tredjedel av arbeidsstokken i byggenæringen er utlendinger. De defineres som ufaglærte uten norsk fagbrev. Skal de ta fagbrev, må de dessuten kunne norsk. Slik kommer mange av arbeidsinnvandrerne inn i en ond sirkel. De kommer seg ikke videre og sitter fast i arbeid med farligere oppgaver, mer skift og overtid. Og som på den tenkte arbeidsplassen i Oslo denne tidlige morgenen kan det få brutale konsekvenser.

Bakgrunn

Stortingsmeldingen Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk trekker fram den utstrakte bruken av engelsk som en trussel mot norsk språk i arbeids- og næringslivet. Meldingen slår fast at arbeids- og næringsliv, ved siden av høyere utdanning og forskning, er det domenet som er mest utsatt for press fra engelsk. Særlig behandler meldingen bruken av engelsk som konsernspråk i norske bedrifter.6

Andre perspektiver knyttet til språk i arbeidslivet blir i liten grad berørt. Men nyere undersøkelser7 viser at næringslivet stort sett er pragmatisk i sin bruk av engelsk: Ofte følges tesen «engelsk når man må, og norsk når man kan».

De store språklige endringene har derimot skjedd i andre deler av arbeidslivet: Norsk arbeidsliv har blitt flerspråklig.8 På 2000-tallet har arbeidsinnvandringen skutt i været, og flere bransjer domineres av utenlandsk arbeidskraft. Flesteparten av arbeidsinnvandrerne har et annet morsmål enn engelsk, og de aller største gruppene kommer fra Polen og Litauen.

«På 2000-tallet har arbeidsinnvandringen skutt i været, og flere bransjer domineres av utenlandsk arbeidskraft.»

I tillegg til økt arbeidsinnvandring har også den totale innvandringen økt. Ved utgangen av 2017 bodde det bortimot 750 000 innvandrere i Norge, det vil si vel 14 prosent av befolkningen. Innvandrerne i Norge har bakgrunn fra 221 ulike land og selvstyrte områder.9 Om lag femti prosent av innvandrerne kommer fra Europa, men det er også store innvandrergrupper fra Asia og Afrika.10 Denne nye flerspråkligheten blir ytterligere behandlet i kapittel 6.

Språkkompetansen som innvandrerne har med seg, er en viktig ressurs, både for den enkelte og for samfunnet. Samtidig er det et stort behov for å sikre tilgangen til norsk som fellesspråk for alle som bor og jobber i Norge.

Ulike grupper av innvandrere har ulik rett til norskopplæring avhengig av hvor de kommer fra, og hvilken status de har når de kommer. Dette er fastsatt i introduksjonsloven. Der skilles det mellom rett og plikt til norskopplæring. Rett betyr at man har rett til gratis opplæring etter læreplanen fastsatt av Kompetanse Norge. Plikt betyr at man må ha gjennomført opplæringen for å få innvilget permanent opphold eller statsborgerskap senere.

Én stor gruppe har verken rett eller plikt til norskopplæring: innvandrere fra Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-området). Bakgrunnen for det er blant annet at EØS-avtalen ikke gir rom for å stille krav som hindrer fri flyt av arbeidskraft innenfor området. Samtidig er det slik at de største innvandrergruppene i Norge i dag kommer fra nettopp dette området. I 2018 utgjør dette om lag 330 000 personer.11 Tidligere har språklig beslektete grupper av innvandrere, som svensker, dominert, men etter EU-utvidelsene tidlig på 2000-tallet har vi sett økt innvandring fra nye EU-land i Sentral-Europa og Baltikum.

«På 2000-tallet har arbeidsinnvandringen skutt i været, og flere bransjer domineres av utenlandsk arbeidskraft.»

Situasjonen i dag

Muntlig og skriftlig kompetanse i norsk blant de ansatte er viktig for 80 prosent av norske bedrifter.12 Samtidig har mange næringer store innslag av utenlandsk arbeidskraft, slik som byggenæringen og industrien. Dette gjelder også deler av offentlig sektor, som helsevesenet og barnehagene. I flere av disse næringene er det påvist stort behov for norskopplæring av arbeidsinnvandrere.13 Mange bedriftsledere opplever språkproblemer på arbeidsplasser med arbeidstakere fra nye EU-land, og noen peker også på at språkproblemer har ført til flere ulykker på arbeidsplassen.14

Per 2015 tilbød 40 prosent av bedriftene i byggenæringen og industrien norskkurs til egne ansatte. Fra og med 2016 har arbeidsgivere kunnet søke tilskudd til norskkurs gjennom ordningen Kompetansepluss arbeid. Private eller offentlige virksomheter, organisasjoner i arbeidslivet og næringsforeninger kan i samarbeid med en opplæringstilbyder søke tilskudd til norskopplæring. For å kunne søke forutsettes det at deltakerne har gode nok norskkunnskaper til at de er i stand til å følge opplæring på norsk.

Mange EØS-innvandrere benytter seg av private kurstilbud for å bedre norskkunnskapene sine. Kursene gjennomføres oftest utenfor arbeidstid. Både kommersielle aktører og ideelle organisasjoner tilbyr kurs. Dersom ikke arbeidsgiver finansierer kursene, betales de vanligvis av arbeidstakeren selv.

Det er likevel grunn til å tro at mange ikke deltar på noen form for norskkurs. I en undersøkelse fra 2010 oppga kun fire av ti polske innvandrere i Oslo kommune at de hadde deltatt på en eller annen form for norskkurs. I den samme undersøkelsen sa 63 prosent av de spurte at de enten ikke forstår noe norsk overhodet eller bare forstår noen enkle ord.15 Det er viktig å legge merke til at dette er tall fra før det offentlige begynte å gi prosjektstøtte til språkkursing i regi av bedriftene. Nyere undersøkelser har vist at andelen virksomheter som tilbyr språkopplæring for sine ansatte, er økende.16

Mange barnehager i Norge er arbeidssted for mennesker med et annet førstespråk enn norsk. Én av tre barnehagestyrere i slike barnehager har opplevd at ansatte har hatt utilstrekkelige norskkunnskaper til å kommunisere godt med kolleger, foreldre eller barn.17 Fra 1. august 2018 har regjeringen innført nasjonale minstekrav i norsk for dem som vil ha jobb i barnehage.18 Kravene til leseforståelse og muntlig kommunikasjon er strengere enn kravene til skriftlig framstilling. Kravene gjelder ikke for dem som allerede er fast ansatt i barnehagene.

I denne sammenhengen er det påfallende at debatten om norskkompetanse ikke inkluderer tradisjonelle høystatusbransjer der arbeidsspråket ofte er engelsk. Engelsk har i arbeidslivssammenheng en så høy status i Norge at manglende norskferdigheter i mindre grad blir oppfattet som et problem i disse bransjene.

Konsekvenser av manglende norskkunnskaper

Bygg- og anleggsbransjen er en av de bransjene der det er et stort innslag av arbeidsinnvandrere fra EØS-området. En doktorgradsavhandling fra 2017 beskriver hvordan det brukes «språkmeklere» (mellommenn) for å løse de språklige utfordringene på byggeplasser. Enkelte utenlandske arbeidere fungerer som språkmeklere mellom skandinaviskspråklig byggeledelse og ikke-skandinaviskspråklige arbeidere. Slik sørger man for at kommunikasjonen på byggeplassen blir ivaretatt uten at alle arbeiderne behersker norsk. Samtidig viser avhandlingen at det oppstår et skille mellom de som kan norsk, og de som ikke kan norsk. De som kan norsk, har ingen spesifikke begrensninger på arbeidsoppgaver. Dessuten får de

  • anerkjennelse for både faglig og språklig kompetanse
  • mulighet til å være språkmeklere
  • adgang til norskspråklig ledelse og kolleger
  • mulighet for fast ansettelse
  • høyere lønn

De som ikke kan norsk, blir ansett som dårligere arbeidskraft. De får ikke fast ansettelse og lever i konstant midlertidighet. Dette fører til en lagdeling i bygg- og anleggsbransjen.19 Det er grunn til å tro at de samme problemstillingene gjør seg gjeldende i andre bransjer, som for eksempel innen sjømatindustrien og oljebransjen, der det også er store innslag av utenlandske arbeidstakere.

Det er også påvist at manglende norskkunnskaper hos EØS-innvandrere kan føre til marginalisering og avhengighet av velferdsordninger.20 Ved å sikre tilgangen til norsk språk for dem som oppholder seg i Norge over lengre tid, gir man derimot mulighet til større grad av sosial og profesjonell inkludering og mobilitet i det norske samfunnet.

I tillegg til dette er det påvist at ungdom vegrer seg mot å søke videregående opplæring i bygg- og anleggsfag fordi bransjen domineres av utenlandske arbeidere.21 En av grunnene til det kan være at det store tilfanget av utenlandsk arbeidskraft har hatt negativ effekt på lønnsutviklingen i bransjen.22 En annen grunn kan være at det blir vanskelig å opprettholde et norskspråklig sosialt fellesskap på arbeidsplassen når de fleste har en annen språkbakgrunn. Det er grunn til å tro at en langvarig dominans av ikke-norskspråklige arbeidere innenfor enkelte håndverksfag på sikt også kan gjøre det vanskelig å opprettholde et fullverdig norsk fagspråk i disse fagene.

Strukturelle forhold i bransjen er også til hinder for å få i stand systematisk norskopplæring for ansatte. Mange bedrifter har verken insentiv eller økonomisk handlingsrom til å investere i språkkurs for sine ansatte.

Det offentlige som byggherre bør stille krav til både fagkompetanse og språklige ferdigheter for å motvirke denne utviklingen. En løsning kan være at språkopplæringen finansieres på bransjenivå som et samarbeid mellom myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, og at språk dermed løftes fram som et tema i trepartssamarbeidet.

Sykehjemsetaten i Oslo har gjennom flere år arbeidet systematisk med å forbedre norskkunnskapene blant sine ansatte. Etaten, som årlig behandler rundt 9000 pasienter og langtidsbeboere, har siden 2009 gjennomført norskkurs for over 400 ansatte. Etaten tester også de ansatte for å dokumentere at de har god nok kompetanse i norsk til den jobben de skal gjøre. Mer enn 40 prosent av de 6500 ansatte i etaten har et annet morsmål enn norsk.

Veien framover

Hvor ansvaret for norskopplæringen ligger, er uavklart. Bør det være et individuelt ansvar for utenlandske arbeidstakere i Norge å lære seg norsk? Bør det være bedriftenes ansvar? Eller er offentlige opplæringstilbud en naturlig følge av språkkrav fra myndighetenes side?

Faktum er at både myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere har interesse av at arbeidsinnvandrere som ikke har norsk som morsmål, lykkes med å lære godt norsk. En fordeling av ansvar, plikter og byrder bør derfor drøftes mellom de tre partene. Allerede i dag legger myndighetene til rette for opplæring gjennom introduksjonsprogram og tilskuddsordninger, men noen av disse tilbudene omfatter ikke alle innvandrere. I noen bransjer stiller myndighetene også eksplisitte krav til norskkunnskaper. Først og fremst gjelder dette innen helse, opplæring og utdanning. Denne typen krav bør følges opp med tilbud til de gruppene av arbeidstakere det gjelder. Samtidig legger EØS-avtalen hindringer i veien for å stille mer generelle språkkrav til EØS-innvandrere i Norge, så språkkravene ser ut til å måtte formuleres bransjespesifikt, som en del av den kompetansen som er nødvendig for å kunne ivareta arbeidsoppgavene.

Vi vet at Norge har et stort behov for arbeidskraft, og det vil vi ha også i framtida.23 Da må samfunnet sørge for at det ikke er opp til den enkelte alene å lære samfunnets bærende språk. Store grupper, som EØS-innvandrerne, må bli møtt med et bedre tilbud til norskopplæring enn i dag. Samtidig må myndighetene gjennom insentiv legge til rette for at arbeidsgivere og arbeidstakere prioriterer språkopplæring.

Det er likevel ikke gitt at alle yrkesgrupper trenger å beherske språket på samme nivå. Det bør være rom for å stille ulike språkkrav til ulike yrkesgrupper, og det er viktig at det ikke stilles unødvendig høye språkkrav som stenger grupper ute. Vi må også være bevisst på eksistensen av språklige og sosiale hierarkier: Blir det oftere stilt krav til en arbeidstaker som har kommet som flyktning fra Eritrea, enn til en universitetsansatt fra Italia? Vi må unngå en situasjon der språkkrav fører til forskjellsbehandling. I utgangspunktet må det forventes at alle som bor i Norge over lengre tid, tilegner seg norsk språk, på samme måte som samfunnet må legge til rette for at alle har muligheten til å gjøre det.

«Dersom store arbeidstakergrupper over tid ikke behersker fellesspråket i det norske samfunnet, vil det få store konsekvenser.»

De raske demografiske endringene vi har sett de siste åra, tvinger fram en bevisstgjøring om språk på områder der dette tidligere har blitt tatt for gitt. På byggeplassene eksisterer flere språk side om side, og gjennom dette skapes nye kreative kommunikasjonsmåter for å få jobben gjort. I helsevesenet kurses ansatte for å sikre at norskkunnskapene strekker til. Samtidig er flerspråklige ansatte en stor ressurs: En økende andel av pasientene har ikke norsk som sitt førstespråk, og en del kan kanskje ikke norsk i det hele tatt. Denne ressursen bør imidlertid ikke tas for gitt av arbeidsgiver, men verdsettes og honoreres.

Samfunnet må dra nytte av erfaringene som er gjort i disse bransjene, men samtidig er det store utfordringer å ta tak i også på andre områder. Dersom store arbeidstakergrupper over tid ikke behersker fellesspråket i det norske samfunnet, vil det få store konsekvenser – både for den enkelte arbeidstakerens rettigheter, for sikkerheten, effektiviteten og produksjonskvaliteten på arbeidsplassen og for samfunnet som helhet.

«Dersom store arbeidstakergrupper over tid ikke behersker fellesspråket i det norske samfunnet, vil det få store konsekvenser.»

Utvalget tilrår

  • at språkopplæringen for EØS-innvandrere løftes opp på bransjenivå som et samarbeid mellom myndigheter, arbeidsgiver og fagforening (trepartssamarbeidet)
  • at staten gir tilbud om norskopplæring til de yrkesgruppene der staten selv stiller krav om norskkompetanse
  • at staten stiller krav om at bedrifter som utfører statlige oppdrag, har gitt nødvendig norskopplæring til sine ansatte, og at disse kravene kan settes i sammenheng med andre krav til relevant fagkompetanse