Innledning

I 2009 ble stortingsmeldingen Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk behandlet av Stortinget.1 Aldri tidligere hadde det blitt lagt fram et så omfattende stortingsdokument som drøftet den norske språksituasjonen så grundig. Likevel er det – bare ti år etter – behov for en ny gjennomgang. På noen områder har det ikke skjedd nok, eller det skjer for sakte. Særlig gjelder det arbeidet med å implementere den vedtatte språkpolitikken for skoler og høyere utdanning. En viss utålmodighet kan derfor leses inn i denne rapporten. På andre områder er det behov for nytenkning. Det var vanskelig å forutse i hvor stor grad særlig internasjonalisering og digitalisering kom til å prege vilkårene for norsk språk. Et eksempel: Da språkmeldingen kom, fantes ennå ingen utenlandske strømmetjenester for film i Norge. Fire år senere ble Netflix lansert, og i 2016 var det vi nordmenn som brukte mest penger i verden på innhold fra HBO og Netflix.2 De internasjonale strømmetjenestenes raske inntog i Norge speiler en utvikling vi finner igjen på felt etter felt: friere flyt av mennesker, av arbeidskraft og ideer – med påfølgende språklig homogenisering der særlig engelsk leder an. Vi finner det igjen på arbeidsplassen, på skolene, i høyere utdanning – og i utviklingen av ny medieteknologi.

Da språkmeldingen kom, så vi ennå bare konturene av at språkteknologi kom til å spille en stadig viktigere samfunnsrolle. Diagnosen som ble stilt, var rett: Vi innså at språklige ressurser på norsk ville bli en viktig forutsetning for å holde tritt med et internasjonalt marked. Men det var ikke lett å spå at vi ti år senere i så stor grad kom til å være i hendene på teknologigiganter med økonomi på størrelse med nasjoner, at Facebook, Google, Amazon og Microsoft, samtlige skapt i Silicon Valley, skulle legge store føringer på medieutviklingen, at datapunkter – herunder språk – kom til å bli en så stor handelsvare, og at vi igjen synes å være på vei mot en utvikling der talespråket vil legge premissene for store samfunnsområder. For velferdsstaten er det blitt avgjørende at tilgjengelig teknologi forstår norsk tale. Dersom økt bruk av roboter er veien å gå for en presset velferdsstat, må vi også sørge for at roboten skjønner hva vossingen Olga (92) sier når hun ber om hjelp. Og hvem er det som skal sørge for at teknologien forstår både trøndere og folk fra Bærum? Er det opp til teknologileverandørene? Og dersom de ikke ser oppgaven som viktig, hvilke språkpolitiske grep skal sikre at Olga får rett medisin?

Vi lever i en ny, stor folkevandringstid vi ennå bare ser konturene av. Befolkningsøkning i kombinasjon med klimaendringer fører til at folk flytter på seg, og mange kommer også til Norge. I tillegg har arbeidsinnvandringen vært jevnt stor over mange år. Også dét har språkpolitiske konsekvenser. Siden 2008 har det kommet to NOU-er om migrasjon, fra Brochmann-utvalg 1 og 2, der språk spiller en sentral rolle. Som det heter i den siste NOU-en, Integrasjon og tillit: «Norskopplæringen for voksne blir ofte framhevet som en flaskehals i integreringsprosessen. […] Flere utredninger har påpekt at norskopplæringen bør bli mer tilpasset og at man i større grad bør tilby språkopplæring knyttet til arbeid og i sammenheng med ordinær utdanning.»3 Under framleggelsen av NOU-ene har de språkpolitiske aspektene likevel kommet i skyggen. Og hvor ligger ansvaret? Hos Kulturdepartementet, som har det språkpolitiske ansvaret? Hos Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet eller hos Integreringsdepartementet?

I Mål og meining het det at «[m]eldinga legg opp til […] å etablera språkpolitikk som eit sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring» (s.13). Har det skjedd? I liten grad, noe den manglende språkpolitiske oppfølgingen av Brochmann-utvalgenes rapporter er eksempel på. Fremdeles ligger ansvaret for språkpolitikken hos Kulturdepartementet, til tross for at språk er infrastruktur og i stadig større grad behandles som det. I arbeidet med ny språkmelding tilrår utvalget å se på hvordan språkpolitikken framover skal organiseres for å sikre norsk språks framtid i størst mulig grad – som reelt sektorovergripende politikkområde, i gavnet, ikke bare i navnet.